Kronikk: For få krav til platestøtte

by jorn on September 30, 2013

Innspilt musikk er selve lokomotivet i de aller fleste artistkarriérer, drivkraften som bygger et publikum, skaper inntekter direkte eller indirekte fra en rekke områder og trigger interesse i konsertmarkedet. Utgivelser av innspillinger blir derfor sett på som den viktigste funksjonen for å lansere nye artister og samtidig vedlikeholde og videreutvikle de etablerte utøverne. Endringene i musikkbransjen de siste årene har skapt et tøft økonomisk klima for alle som lever av å skape og utgi innspillinger med norske artister. Overgangen til en økonomi hvor alle skal leve av streaminginntekter har vært vanskelig for de fleste. Større plateselskaper har raskere fått inntekter fra sine kataloger som har gjort dette lettere, mens mindre selskaper ikke har så mange gamle utgivelser de kan tære på. Likt for alle er at nye norske innspillinger fortsatt har et problem med å være bærekraftige i streamingøkonomien. Kun et fåtall greier å nå break even og dekke inn sine kostnader. Vi som er optimister håper og tror at vi skal nå det punktet hvor nysatsinger får en sunn økonomi og det blir en reell mulighet til å tjene penger på produksjoner i mange sjangere som treffer både unge og eldre lyttere. Hovedtyngden av de som i dag greier å tjene inn sine kostnader er de innspillingene som treffer ungt og bredt. Det er fordi det fortsatt er mange unge brukere av streamingtjenester og yngre mennesker lytter gjerne mer til musikk enn eldre. Mye lytting betyr inntekter. Selv om streamingøkonomien har vokst kraftig på få år er det fortsatt langt igjen til potensialet er fullt utnyttet. Flere streamingabonnenter i alle aldere og blant alle typer musikkelskere vil trolig gi musikkbransjen det fundamentet den trenger for å fungere i fremtiden. I denne overgangsfasen er det viktig at vi samler oss om de profesjonelle selskapene og styrker økonomien i næringen slik at de kan stå bak en bredere produksjon og være det nødvendige støtteapparatet som artistene trenger.

De siste årene har det blitt utgitt rundt 700 norske album i året, en enorm mengde for et land med bare litt over 5 millioner mennesker. Du som leser dette må anses som over gjennomsnittet musikkinteressert hvis du har fått med deg artistnavn og tittel på så mye som 10% av disse. Har vi fått en overetablering av norske innspillinger? I Sverige, med nesten dobbelt så mange mennesker, utgis det bare halvparten så mange album. Det er tydeligvis nok for dem. Ingen har vel klaget på hva de får til hjemme og utaskjærs med musikken sin? Det oppleves nå nesten som det har blitt en menneskerett å utgi innspillingene sine i Norge og at det er en forventning om at disse bør motta økonomisk støtte fra en eller flere av de ordningene som finnes.

Veldig mange av de norske albumene er utgitt av amatører eller semiprofesjonelle – og ofte av kunstnerne selv uten at noen form for A&R (artist- og repertoaransvarlig, tilsvarende bokforlagenes redaktørfunksjon) er inne i bildet for å utfordre og kvalitetssikre produktutviklingen. Dette er første steg av markedsføringen. Når innspillingen er gjennomført kommer den enda større utfordringen; selve utgivelsen og markedsføringen av denne. Digital distribusjon er noe de fleste i dag enkelt kan skaffe seg, men spredning hjelper lite hvis man ikke synes i markedet. Det kan bare skje gjennom markeds- og distribusjonsaktiviteter. I Norge er det veldig få med slik kompetanse på utsiden av de profesjonelle utgivermiljøene. Dessverre er det altfor mange som utgir på eget selskap som har liten eller ingen kunnskap eller forståelse for dette og dermed lider brorparten av norske albumutgivelser “drukningsdøden”. Hva er poenget med å lage en innspilling hvis den ikke når frem til publikummet den er laget for?

Det bør nå stilles strengere krav til at innspillinger som mottar støtte må ha en profesjonell ramme rundt både innspilling og utgivelse. I dag stilles det for få krav på forhånd til søkerne om å dokumentere dette når de ikke er et etablert selskap. I tillegg er det knapt noen kontroll i etterkant for å sikre det samme. Tilskudd spres ut på mange aktører med høyst varierende kompetanse til å gjennomføre et prosjekt fra idé til ferdig utgivelse. Inspillingene trenger en prosjektleder som kan håndtere produktutviklingen, distribusjonen må være sikret på forhånd, og det må lages en ordentlig markedsplan med tilhørende budsjett, som gjennomføres av profesjonelle. Det bør dessuten gis høyere tilskudd per innspilling. I verste fall må antall tildelinger reduseres for å få det til. Tilskuddsordningene bør også i større grad enn i dag tilpasses den nye digitale hverdagen. En kunstner som vil eie og utgi sin egen innspilling kan gjøre dette ved å finne en samarbeidsform med et profesjonelt plateselskap, distributør eller leie inn hjelp. Andre bør i større grad søke seg direkte til plateselskapene for å få gjennomført sine prosjekter. I Norge har vi profesjonelle krefter innenfor de fleste sjangere, så mulighetene er der. Dette vil øke sjansene for at innspillingene holder høy kvalitet og når ut til sitt tiltenkte publikum. Samtidig blir de økonomiske tilskuddene direkte eller indirekte knyttet til de profesjonelle aktørene i musikkbransjen. Summen av alt dette vil styrke næringen og støtteapparatet til utøverne.

Når slike midler flyter til næringsaktørene vil det bygge trygghet og forutsigbarhet for videre satsing på norske innspillinger, både hos store og små plateselskap. Når selskapene får tilstrekkelig økonomisk pusterom får de også tid og penger til å satse tyngre på eksportarbeid. Det er enkel matematikk. Et plateselskap bør ha økonomi til at minst 2-3 mennesker jobber med utviklingen og utgivelsen av norske innspillinger. Da samler man kunnskap og kompetanse i et miljø som kreative krefter kan søke seg til. Slike profesjonelle miljøer kan overføre sin kompetanse til andre, skape kontinuitet i utviklingen av artistkarriérer og sikre levebrød for mange i næringskjeden. Først da skaper vi en musikkbransje som vil fungere i et lite land som Norge.

 

Previous post:

Next post: